Kommentar: Tone Zander
Når koronapandemien roer seg, må politikere og helsemyndigheter i mange land ta inn over seg den tsunamien av dødsfall som har rammet eldre, pleietrengende mennesker som bor på sykehjem. Mange års kommersialisering og underfinansiering av eldreomsorgen har gitt oss institusjoner som ikke har vært i stand til å ta vare på de mest sårbare i ei krise. Det finnes mange grelle eksempler på hvordan gamle og syke har blitt vanskjøttet på institusjoner. De verste er fra USA, Canada og den skotske øya Isle of Skye. Skye ble dødens øy for mange av de gamle, demente beboerne på sykehjemmet Home Farm denne våren. Sykehjemmet er eid av den største britiske omsorgskjeden HC-One, og er et grelt eksempel på at jakten på profitt trumfer menneskeliv.
Historien om sykehjemmet på Skye slik den er fortalt i New York Times 25. mai er opprørende. 25 prosent (10 av 36) av beboerne er døde, og nesten alle ble smitta. Halvparten av de ansatte testet positivt. De ansatte ba om smittevernutstyr, men fikk det ikke i tide. Når de fikk utstyret, ble de instruert i å kun bruke det når de var i kontakt med, og rundt beboere med smitte. Nye pasienter ble overført til sykehjemmet, noen direkte fra sykehus, andre hjemmefra. Tidlig i pandemien rekrutterte ledelsen helsepersonell fra utenfor øya, til de ansattes store bekymring.
Ifølge New York Times er eieren, HC-One, et Privat Equity-selskap. Kort sagt betyr det at de som eier sykehjemmet driver det for å tjene mest mulig penger. Alt skal koste minst mulig, enten det handler om mat og renhold, eller pleie og omsorg. De som jobber der får lav lønn. Kompetanse koster, så ledelsen i privatiserte sykehjem velger ofte å bemanne med personale uten nok faglig kompetanse.
Pleie- og omsorgstjenestene er kommersialisert i mange land, og det finnes flere historier som ligner Home Farm på Skye. På et sykehjem i Canada hadde de fleste ansatte forlatt sykehjemmet etter virusutbruddet. De 130 beboerne ble stelt av to sykepleiere, og mange ble funnet apatiske, syke og dehydrerte i sengene sine. To hadde ligget døde uten at noen hadde merket det. Eieren av det private sykehjemmet er tidligere dømt for narkotikahandel, bedrageri og skatteunndragelser.
Da NYT-artikkelen ble publisert var antallet dødsfall på institusjoner i Storbritannia 14.000, nesten halvparten av alle Covid-19-døde. Det samme finner vi i en rekke andre land. I Norge og Sverige har rundt halvparten av de døde bodd på sykehjem eller annen institusjon. De gamle har vært isolert fra sine nærmeste, forsvarsløse og overlatt til seg sjøl store deler av dagen. Mange har dødd uten familien rundt seg. Det som har skjedd disse månedene, viser at vi ikke klarer å ivareta de mest sårbare i samfunnet. Helsepersonell har gjort sitt ytterste, i mange tilfeller uten nok smittevernutstyr og manglende instrukser og kunnskap om bruk. Men bemanningen har vært for lav, og på grunn av mange deltidsstillinger har ansatte jobbet ved flere institusjoner og på flere avdelinger, og kan ha bidratt til å spre smitten.
Det er mange skandaler i kjølvannet av pandemien. Sviket mot pleietrengende eldre mennesker er det verste. Siden begynnelsen av nittitallet har politikere kappes om å gjøre eldreomsorgen billigst mulig. Løsningen har ofte handlet om å overlate pleie og omsorg til private, kommersielle selskap som utelukkende har mål om profitt. Kappløpet har også påvirket de offentlige tilbudene. Alt har handlet om å få utgiftene ned, gjerne under dekke av effektivitet og innovasjon. Mange politikere har dessverre kjøpt argumentene om at private er best og billigst. Nå har de sett hva kommersialiseringen har ført til.