Tekst og foto: Frode Hammer og Kirsti Brox
Jersey er den største øya og er kanskje mest kjent fra TV-serien Bergerac. Politimannen Jim Bergerac gjorde i perioden 1981 – 1991 øya usikker for personer med hvite snipper og mindre edle hensikter. Og dem var det mange av. Jersey har også fristet mangt et norsk skolemusikkorps til å legge sommerturen hit.
Hovedstaden på Jersey, St Helier, har faktisk en viss størrelse og selvfølgelig flere titalls banker og hundre, kanskje tusenvis av private pengeflyttere. Etter at Bergerac gikk av skjermen, har øya slitt med et synkende antall turister, og finansnæringen har de senere årene overtatt turismens rolle som den største næringen på øya.
Rikdommen er lett å få øye på der en vandrer eller sykler av gårde langs de store marinaene med svære seilbåter og yachter. Innbyggertallet på Jersey passerer nå 100 000, mens antall biler er 120 000. Mange av dem Aston Martin, Porsche og Ferrari. På de beste veiene (som det ikke er så mange av) er høyeste fartsgrense 40 miles (65 km), men oftest er maks- hastighet 30 miles utenfor tettbygd strøk og 20 ellers. En trøst er at det bare er et steinkast til Frankrikes motorveier.
Liberation Brewery
Royal Square har vært selve sentrum i St Helier i flere århundrer. Den ligger som en fredelig oase litt i skyggen av de mer travle handlegatene som passerer et kvartal unna. Liberation Brewery på Jersey er kanaløyenes eget bryggeri, og The Cock and Bottle på Royal Square (skjult bak statuen) er kanskje deres flottest beliggende blant de 44 pubene de har hånd om på Jersey. De har også 22 puber på Guernsey og to på Alderney. Liberation Brewery produserer en lang rekke lettere bitters samt tyngre sorter om vinteren. De produserer også Herm Island Gold, som bare er å få på øya Herm, og det er i grunnen helt greit. Det er heller ikke noe stort savn at ingen av bryggeriets andre produkter er å få i Norge.
Landsbyidyll og kortreist mat
Alle skikkelige turister blir med på busstur øya rundt (50 miles på 7 timer) med entusiastiske, portugisiske bussjåfører. Det er portugisere som står for drift av mange hoteller og deler av turistnæringen fordi Jersey-ungdommen heller vil jobbe i finans. I likhet med de andre kanaløyene blir en også her slått av hvor vakkert, velholdt og skikkelig alt ser ut. Helt i tråd med engelsk landsbyidyll à la Poirot på sommerpensjonatopphold ved kysten, utsmykning og blomsterbed, er alt velholdt. Maten, selv på den enkleste pub, er umiskjennelig britisk, men det er lagt vekt på kortreist mat, og tilberedning og finish er mer forseggjort enn hva en gjerne finner på ”fastlandet”.
Okkupasjonshistorien
Som alle briter, er også øyboerne svært opptatt av gardening, men de blir aldri riktig ferdig med okkupasjonshistorien. Til det er anleggene fra andre verdenskrig for tydelig til stede. De er for mange og store til at de lett og rimelig kan fjernes og ligger i terrenget til minne om de fem harde årene. Av de mer spektakulære anleggene er The Jersey War Tunnels, et flere hundre meters system av tunneler i fjellet. Opprinnelig bygget av krigsfanger for å sikre tyske tropper, ammunisjon og annet utstyr mot allierte flyangrep. Anlegget ble aldri tatt ordentlig i bruk, og mot slutten av krigen, da en ikke kunne utelukke en alliert invasjon, ble det gjort om til et feltsykehus med plass til 500 sårede soldater. Et imponerende anlegg, men vitner også om hvilket umenneskelig slit det må ha vært for de krigsfangene som måtte utføre jobben.
Det påstås at tidevannsforskjellen på det meste er 40 fot, og at Jerseys landareal fordobles ved lavvann. Klokelig nok lot vi bading være bading.
Alderney, den nordligste av Kanaløyene
Strengt tatt er det bare Alderney som ligger i den engelske kanalen. De andre kanaløyene ligger lengre inn i St Malo-bukta. Derfor var det ikke til å unngå at tåken, som er så karakteristisk for Storbritannia, la seg tykk over øya også da vi var der. Som en engelsk avis en gang skrev ”Tåke i kanalen, Kontinentet isolert”.
Som nevnt er det ikke bare å komme og bosette seg her. Alderney har imidlertid større problemer enn Jersey med å tiltrekke seg folk. Faktisk reklamerer de for å få firmaer til å etablere seg, med samme gunstige skatteregime.
Alt er sentralt på Alderney
Hovedstaden, og den eneste byen, St Anne, ligger omtrent midt på øya. Vårt B&B lå meget sentralt for alt er egentlig sentralt på Alderney, og utenfor passerte det to biler i timen. Heller ikke i hovedgata, Victoria Street var det ubehagelig mye trafikk. Brosteinsbelagte gater er kanskje ikke det beste for fjærer, hjuloppheng og annen mekanikk. Dessuten genererer ikke ”2 000 alcoholics clinging to a rock” den helt store trafikken.
I Victoria Street ligger det meste av businessen på øya. En pub, postkontor og tre banker (Lloyds fra 1889, Westminster, nå NatWest. Selv den lett skandaleombruste HSBC er på plass). Det finnes også en fiskebutikk, kjøttbutikk, kino og et par matbutikker som klorer seg fast og gjør den bratte gata til et trivelig sted å være. St Anne er idyllisk og langt mindre polert enn St Helier. Bortsett fra et lite turistkontor og en lokal utgave av Reodor Felgen, er det ikke tilrettelagt spesielt for turister.
Jernbane på små øyer
Jersey, Alderney og Guernsey har alle hatt sine jernbaner. Men det er bare Alderney som har sin mer eller mindre intakt, og den går kun i helgene om sommeren. Den ble i sin tid (midten av 1850-årene) anlagt for å frakte stein til en gedigen molo. Dagens lokomotiv trekker to passasjer-vogner, 1959-modell, overtatt fra Londons undergrunnsbane.