Kommentar: Tone Zander. Foto: Filmplakat
Det er mange ubesvarte spørsmål om den nye sjefen for Oljefondet som Norges Bank må svare på seinest 29. april. Jeg tviler ikke på at det jobbes under høytrykk for å gi utfyllende og så sannferdige svar som mulig. Svar som kritikerne forventes å godta. For de av oss som ønsker en annen økonomisk politikk, både internasjonalt og i Norge, vil nok ikke svarene bidra til å endre oppfatningen om at Nicolai Tangen med sin bakgrunn fra og bånd til skatteparadiser, ikke hører hjemme i sjefsstolen for Oljefondet.
Skatteparadiser sørger for mindre inntekter til nasjonalstatene
Hovedproblemet er Tangens bruk av skatteparadiser for å få pengene til å yngle. Skatteparadis har vi blant annet fordi de store selskapene i verden vil betale minst mulig skatt til nasjonalstatene, og milliarder av kroner er til enhver tid parkert i skatteparadiser. Slik blir land over hele verden snytt for skatteinntekter som de har et skrikende behov for, til gode, offentlige helsetjenester, for å bekjempe fattigdom, tilby barn og unge utdanning og en bedre eldreomsorg. Det er denne finansverdenen Tangen har vært en del av og har operert i. Det passer dårlig for de fleste nordmenn som er glad i den norske velferdsstaten som baserer seg på rettferdig fordeling og et rettferdig skattesystem som skal sørge for at alle bidrar og at alle blir ivaretatt.
Menneskene som betaler prisen for at noen blir veldig rike
Når jeg leser om slike som Nicolai Tangen, skatteparadiser, superrike mennesker som gjør alt de kan for å slipe å betale skatt, så klarer jeg ikke å la være å tenke på alle menneskene som betaler prisen for at noen skal bli veldig rike. Når de rikeste blant oss ikke betaler skatt, må folk med vanlige inntekter betale mer og de offentlige tjenestene blir dårligere.
Jeg, Daniel Blake
Alle som har sett filmene til briten Ken Loach, har fått et innblikk i konsekvensene av markedsøkonomien og nedbygging av offentlig sektor for vanlige folk. Se på I, Daniel Blake. Se på Sorry, we missed you og se gruvearbeiderne i Pride kjempe for jobbene sine. Gråt og le, bli forbanna og trist, men ikke glem eller bare la det passere.
For meg er Nicolai Tangen en representant for de mange som har bidratt til økt antall fattige, en brutalisering av arbeidslivet og økte forskjeller i samfunnet.
Vi trenger ham ikke i Norge.