Tekst: Jan Zander, pensjonist
Siden jeg alltid har vært glad i havet, ønsket jeg på min første fottur i retning Santiago de Compostela å gå den nordre ruta, ut mot Biscaya. De få etappene jeg har gått i retning Santiago ved tre anledninger har ikke vært religiøst betinget, men for å oppleve det vakre landskapet.
Den nordre leden er godt merka. Den bringer meg til noen av de vakreste områdene i Spania, og interessante byer og steder ligger på rekke og rad. Bussen fra Bilbao tok meg til Torrelavega, og så var det bare å finne fram til det første skiltet med symbolet som viser veien mot Santiago – det er ofte å finne støpt ned i fortauet i byene og mer urbane strøk.
Siden jeg ankom Torrelavega utpå dagen, var første mål Santillana del Mar, en kort etappe til en by som, til tross for navnet, absolutt ikke ligger ved havet. Derimot er den av mange beskrevet som Spanias vakreste. Det er en opplevelse å komme vandrende gjennom åkre, jorder og spredt bebyggelse inn mot byen. Brostein, lave steinhus og gågater møter deg. Turistifisert, ja, men kommer du dit en hverdag ut i september, er det ikke plagsomt mange turister å se.
I Cueva de Altamira, Altamira-grotten, tjue minutters fottur utenfor byen, kan du gå 18 000 år tilbake i tida i en replika av en grotte med tilhørende museum. Grotten ble funnet av en jeger i 1879. Utover på 1900-tallet ble den besøkt av så mange mennesker at den var i ferd med å bli ødelagt, og den kom på UNESCOs verdensarvliste. Derfor replikaen med hulemalerier og museet, som gir oss et fascinerende bilde av hvordan livet kunne arte seg for mennesker for titusener av år siden.
På vei videre vestover går du gjennom vakre og sjarmerende byer som Comillas og San Vicente de la Barquera, en havneby med aner tilbake til romertida. Enda lengre vestover, mot den lille fiskerbyen Llanes, vil du ikke gå glipp av Bufones de Arenillas. Målet for dagen jeg opplevde bufones i all sin prakt og kraft, var egentlig å gå en avstikker fra kystruta, nemlig den 12 km lange lange stien Desfiladero del Cares i Picos de Europa. Denne dagen blåste og regna det som ville fy, og det var definitivt ikke dagen for Cares-utflukt.
Med stiv kuling i Biscaya kom bufones virkelig til sin rett! Gjennom årtusenene har havet gravd ganger inn i klippene, og i klippesprekkene presser kjempebølgene havet slik at det står som en kjempestor geysir opp av bakken, opp til 20-30 m høyt.
Fiskerbyen Llanes har den beste fiskerestauranten jeg har besøkt på lenge, El Bálamu, der du nærmest sitter ute i havet. Og rett rundt hjørnet – småretter på den sjarmerende serveringen til Foreningen for pensjonerte fiskere! Selv foretrekker jeg den ferskeste fisken i Nord-Spania framfor Fabada, den mektige, lokale retten basert på bønner, chorizo og diverse kjøtt.
Desfiladero del Cares – vilt og vakkert. Opprinnelig ble Ruta del Cares brukt som arbeidsvei i forbindelse med vannkraftutbygging i tilknytning til Cares-elva. Nå er stien Spanias svar på Besseggen. Hvert år går 300 000 mennesker denne ruta, som er den mest spektakulære fotturen jeg noensinne har gått. Stien er stort sett hogd ut som en hylle i fjellet, og siden det vandrer mennesker i begge retninger, kan det til tider bli svært trangt når man møter noen på de trangeste partiene, som er ca. 1,5 m breie og uten rekkverk, ofte med et loddrett stup på mange hundre meter på den ene sida. Da er det absolutt tryggest å gå nærmest fjellveggen, men så er det jo slik at de fleste går begge veier, 24 km i alt. Da må du nødvendigvis gå nærmest stupet den ene veien, og jeg synes det var veldig greit å ha med meg vandrestaven.
Var så opplevelsen verdt noen unødvendige bekymringer på forhånd og litt skjelv i knehasene underveis? Så absolutt! Spektakulære fjell, hyggelige medvandrere, alltid buenos dias og hola, og Cain – vendepunktet for min vandring – var idyllisk og hyggelig å komme til, mens startpunktet, Poncebos, ikke var all verden. Dessuten – bortsett fra en stigning i starten, er det meste av ruta ganske så flat og grei å gå.
Picos de Europa har 200 topper over 2000 m. Et godt sted å starte for å ta for seg noen av disse toppene, er den lille landsbyen Espinama med gondolbanen fra Fuente Dé et par kilometer unna. Sammen med mine turvenner startet jeg vandringene her. Med en lengde på 1450 m bringer gondolen deg opp til 1823 moh på fire minutter. Et goldt, vilt og vakkert fjellområde møter deg på toppen. En del spanjoler drar opp lettkledt, i småsko og beveger seg 200 m bort fra heishuset. Dog er svært mange godt utrustet og forberedt på langtur, men aldri med telt på ryggen – telting er forbudt! Fjelltoppene åpenbarer seg, mange på mellom 2300 og 2600 m er lett tilgjengelige på greie stier innover i fjellet. Utenom litt klyving i enkelte partier er det ikke de største utfordringene. Har du høydeskrekk, har du ikke noe å frykte etter at du har kommet deg opp med gondolen. Og som på Cares-ruta – alle hilser deg med hola og buenos dias, akkurat som vi nordmenn hilser hverandre når vi møter noen i fjellet.