Kommentar: Tone Zander
Jeg blir mer og mer sikker: Pensjonsalderen på 67 år er bra og bør beholdes. De som ønsker det har muligheten til å stå i jobb til de er både 70 og 72 år. Sjøl mener jeg at folk ikke bør være lønna arbeid etter at de er fylt 70 år, og har fått en del negative kommentarer på det.
Hvorfor har jeg blitt sikrere på mitt eget standpunkt? Jo, blant annet på grunn av samtaler med andre omtrent på min egen alder (66) eller eldre. Argumentene for fortsatt å stå i jobb kan for eksempel være:
-Jeg har lyst til å jobbe femti prosent. Da kan jeg slutte med det jeg ikke liker, men fortsette å gjøre det jeg liker best.
-Jeg synes at jeg fortsatt har mye å bidra med, så jeg velger å fortsette i jobben.
-Jeg kan ikke slutte å jobbe, for da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.
-Jeg har ikke råd til å bli pensjonist.
De to siste begrunnelsene er vanskelig å kommentere fordi de viser den sårbare, og kanskje litt triste situasjonen enkelte befinner seg i. Men uansett, ingen jeg har snakka med har stilt seg spørsmålene:
-Har jobben bruk for meg?
-Bidrar jeg til fellesskapet?
-Er innsatsen min verdt lønna jeg får?
-Kan andre gjøre jobben bedre enn meg?
Derfor er min konklusjon at valget om å jobbe eller bli pensjonist ofte fattes av egoistiske hensyn, og ikke av hensyn til hva arbeidsgiver eller samfunnet trenger.
De fleste som kan velge å fortsette i jobben etter 67, befinner seg gjerne i et visst samfunnssjikt og har yrker som gir dem valgmuligheten. Derfor blir øvre pensjonsalder også et klassespørsmål. For helsefagarbeidere, bussjåfører, bygningsarbeidere og renholdere handler det oftest om å holde ut lenge nok til at de kan gå av med en anstendig pensjon, mens for dem i øvre lønnssjikt, de med mindre fysisk krevende jobber, fortsetter inntektsfesten også som eldre arbeidstakere og inn i pensjonsalderen.
Det som må være på plass for å ta valget om å gå av med pensjon ved 67 år, er selvfølgelig at de som pensjonerer seg er i en situasjon hvor de har en trygg, forutsigbar og livsvarig pensjon, og i Norge er vi så heldige at veldig mange har dette etter 30 til 40 år i arbeidslivet. Tjenestepensjon og folketrygden skal sammen sørge for at eldre mennesker kan ha et anstendig liv når de enten velger å bli pensjonist, eller går av som følge av aldersgrensa.
De seinere åra har både politikere, organisasjoner og enkeltpersoner ivra for å øke pensjonsalderen. FrP mener at ingen arbeidsgiver skal ha rett til å si opp noen kun på bakgrunn av alder. Høyre går inn for å oppheve aldersgrensa i arbeidsmiljøloven. Når jeg diskuterer pensjonsalder med andre på min egen alder, så trekkes også aldersdiskriminering fort fram som et argument. Mange blir sinte og føler det som et angrep på deres menneskeverd dersom noen stiller spørsmål ved deres arbeidsinnsats når de er i slutten av sekstiåra eller eldre.
En viktig grunn til å gi seg i arbeidslivet, er hensynet til ungdommen. Ungdomsarbeidsledigheten er stor i mange land. Og selv om disse tallene ikke er så skremmende i Norge, så er det vanskelig for unge, ferdig utdanna mennesker både å få seg en fast jobb og en type arbeid som er i tråd med utdanninga de har tatt. Mange mener det er feil å sette unge og eldre arbeidstakere opp mot hverandre på denne måten, men det er klart at dersom folk blir gående i arbeidslivet til de er 75 år, så tar de opp stillinger som yngre mennesker trenger.
Unge mennesker arver en verden med store klimaproblemer, med ulikhet, et brutalt arbeidsliv og mangel på jobber. Vi som er eldre, kan jo bidra litt ved å dele på jobbene.