Av Stig Christensen, pensjonist. Foto: Kampen historielag
Vi er inne i markeringen av det store frigjøringsjubileet 75 år etter krigens slutt, men først og fremst er vi inne i koronaens tid, viruset som rammer hardt verden over. Er det noen sammenheng mellom de to begivenhetene? Erna Solberg snakker om de mest inngripende tiltak siden 2. verdenskrig. Vi snakker også om en arbeidsledighet på over ti prosent, høyest siden krigen.
En annen side av saken er at vi nå trenger menn og kvinner som står fram og viser vei. Helsearbeiderne er en gruppe som er viktig nå og som høster applaus.
Fra krigens dager er mange som gikk i bresjen for motstandskampen behørig omtalt i bøker og TV-programmer, men også kvinnene var aktive. Inga Lie fra Åmot i Østerdalen var en av dem. Hun drev illegalt arbeid i den kommunistiske delen av motstandsbevegelsen, ble arrestert og sendt til KZ-leiren Ravensbrück 80 km nord for Berlin. For 75 år siden gikk gassingen i denne leiren for fullt og 5000 – 6000 kvinner ble drept på den måten.
Bakgrunnen er denne: Inga Lie var vaskehjelp før krigen, og gift med Ottar Lie som var sekretær i Norges Kommunistiske Parti og en god venn av Viggo Hansteen. Under krigen var hun knyttet til Peder Furubotn og NKPs sentralforlegning, og som deltaker i den kommunistiske motstandsbevegelsen bodde hun på ulike adresser. Blant annet leide gruppa et hus i Modum, Vikersund. Der var hun 29. oktober 1942 sammen med mannen Ottar, samt tre andre menn. Da de hadde gått til ro for natten, hørte de plutselig vill banking og skriking. Tyskerne hadde omringet huset. De to yngste karene tok fram sine våpen og ville skyte seg ut. Det ble en hektisk skuddveksling, men utfallet var gitt. De to kommunistene ble skutt og drept, men det ble også to av de mange tyskerne som omringet huset. Inga og Ottar ble arrestert.
Begge ble ført til Viktoria Terrasse og utsatt for den mest hardhendte behandling og tortur. Lie har forklart at forhørslederen, Barschdorf, slo henne i ansiktet med flat hånd når hun ikke svarte. Han dro henne så hardt i øret at øreflipppen løsnet. Barschdorf holdt en blikkboks med bensin over hodet hennes, mens den kvinnelige tolken truet med å tenne på. Inga Lie var gravid og halvannen måned senere aborterte hun i en celle på Møllergata 19. Hun fikk komplikasjoner og ble lagt inn på Ullevål sykehus med en tysk soldat i rommet og to utenfor! Både Inga og Ottar Lie ble sendt til Grini. Ottar ble henrettet på Trandum 1/3-1943, Inga ble sendt til kvinneleiren Ravensbrück. Først der nede fikk hun vite om mannens skjebne ved at en medfange forsnakket seg. De ville skåne henne. Først mistet hun barnet, så mannen.
Det var 103 norske kvinner i Ravensbrück, og Inga ble en slags mor for de yngre kvinnene. Hun var 42 år og mer erfaren og herdet enn de fleste av de andre. Hun hjalp sine medfanger i tykt og tynt, og ble bare Mor Inga for sine fangekamerater. Hun fikk ansvaret for å fordele brødet til medfangene ved bordet hver kveld. Og hun delte ut suppe. Inga satte alle krefter inn på at medfangene skulle klare seg. Etter hvert ble det naturlig å komme til henne når man hadde noe på hjertet. Mot slutten av krigen ble hun sendt til Mauthausen som NN-fange. Da var hun overbevist om at hun skulle dø. Da de hvite bussene kom, var hun så svak at hun nesten besvimte.
Men hun kom tilbake til Oslo, der hun bodde i Skedsmogata på Kampen. Hun hadde mistet barnet og mannen under krigen, og hadde mange tunge stunder etterpå. Da hun ble intervjuet i regi av Hjemmefrontmuseet i 1981, var hun sterkt redusert fysisk, men ved godt mot. Hun ga alt for Norge. Vi trenger flere av Inga Lies støpning i disse tider. Og for å si det sånn: Hun hadde neppe reist på hytta (hvis hun da hadde noen).
Takk, Stig. Det var fint å lese om Inga.