Krise i koronaens tid

Kommentar: Tone Zander

Den 12. Mars ble vendepunktet for meg og mange andre som venta i det lengste med å ta det fulle alvoret med koronaviruset inn over seg. Det var den dagen myndighetene iverksatte de strenge tiltakene for hvordan vi som samfunn og innbyggere skal håndtere det skumle viruset.

Alle mediene rapporterte kontinuerlig, det var umulig å ikke få med seg at livene våre fra den dagen og sikkert mange måneder framover, vil arte seg annerledes enn de gjorde fram til da. Sjølsagt har vi skjønt det, men kanskje likevel hatt et håp om at trusselen har vært mulig å håndtere og bekjempe. Vi er blitt så bortskjemt med at ingenting rammer oss. Vi har i alle år lest om verdens elendighet, verdens kriger og verdens fattigdom, naturkatastrofer som tørke og oversvømmelser, men det har alltid vært så langt unna oss i dette lykkelandet. Til og med finanskrisa i 2008 passerte bare som en frisk bris, mens andre land fortsatt lå med brukket rygg da koronaviruset rammet dem 12 år seinere. 

Vi har sitti her oppe på haugen og lest, sett og sikkert reagert med både sinne og fortvilelse over hvor vanskelig livet har blitt for millioner av mennesker, men samtidig har vi hatt en betryggende avstand til det vonde og vanskelige. En ting er landene sør i Europa hvor vanlige folk har hatt mer enn ti tøffe år siden finanskrisa, en annen sak er mange land i Midt-Østen, Afrika og Asia, som er rammet av naturkatastrofer som følge av klimaendringer, konflikter, krig og sult. 

Vi vet at det dør et barn hvert femte sekund et eller annet sted. Mer enn 820 millioner av verdens befolkning sulter. Ved inngangen til 2019 var det nesten 71 millioner mennesker på flukt i verden. Det har sjokkert oss, gjort oss oppriktig forbanna, men likevel, det har ikke angått oss direkte. 

Nå er vi midt oppe i krisa sjøl. Vi er ramma ganske så hardt, og Norge har i flere dager vært blant de landene som har flest smitta i forhold til innbyggertallet, kanskje mest fordi vi også har testa så mange. Likevel, midt i det skumle og det uvisse vet vi i alle fall at vi bor i et land der myndighetene bryr seg og gjør sitt aller beste for at innbyggerne skal komme seg tryggest mulig gjennom krisa. Vi kan føle oss trygge på et velfungerende helsevesen. Vi ser at regjeringen, riktignok etter press fra opposisjonen på Stortinget, legger flere milliarder på bordet for at folk flest skal ha trygghet for inntekt og arbeid og for at næringslivet ikke skal gå over ende i koronakrisas tid. Folk skal jo ha jobber å vende tilbake til når tidene normaliseres. 

Litt personlig; i dag kom mannen min og pappaen til dattera mi, hjem fra USA. Et samfunn som kanskje fungerer for 60 – 70 prosent av befolkninga, men hvor resten verken har anstendige jobber, lønninger, helsetjenester eller sosialstøtte. Derfor mente vi at det langt fra var trygt for ham å oppholde seg der. Det er rundt 30 millioner amerikanere som ikke har helseforsikring, mens 44 millioner har manglende dekning i forsikringen. Mange av disse vil verken ha råd til å teste seg eller få behandling dersom de blir syke. De færreste får sykelønn, så selv om de er syke, fortsetter de å gå på jobben, kjøre Uber-taxi, betjene kiosker, butikker og serveringssteder. Hvis ikke har de jo ikke noe å leve av. 

Det er ikke bare Donald Trump sitt ansvar at det amerikanske samfunnet ikke fungerer, men det er en katastrofe at landet har en president som ham når krisa rammer. 

Jeg er glad jeg er norsk, og i Norge, akkurat nå.