Tekst: Bård Karl Jakobsen
– God dag, konduktør. Du er vel bekymra for pengene dine?
– Jeg blei det nå, Søpla. Når du ringer klokka seks om morran, så er det fordi du er ute etter et lite lån, antar jeg. Men jeg er like blakk som finansministeren før budsjettbehandlingen.
– Ta det med ro, Sporet. Jeg snakker om porteføljen din. Du har jo investert halve pensjonen din i aksjer. Og nå raser det nedover på børsen, leser jeg på nettet. For hver nye coronasmittet blir millionene dine halvert. Men lommene i den gamle uniformen er vel fortsatt så dype at du kan låne meg noen hundrelapper. Sett det opp som veldedighet på sjølmeldinga så sparer du skatt.
– Det ekke bare at du prater tull, søpletufs. Du prater utelukkende tull. Jeg har riktig nok noen skarve hundre tusen i aksjer, de fleste hos Stordalen, Choice hotels. Men han tar grep og permitterer halve staben, og snart kommer Erna med støttetiltak. Det går helt sikkert bra for oss investorer. Det gjør alltid det.
– Ja det var nye toner fra den gamle sosialisten og barrikadestormeren. Men du, jeg er isolert. I frivillig karantene her i heimen, så om du overfører fem hundre kroner til kontoen min, hadde det vært gull.
– Og hvorfor er du i karantene, om jeg tør spørre?
– Jo, jeg var på polet i går, og da jeg skulle betale hørte og kjente jeg at hun som satt i kassa hosta og slapp en promp. Corona-ølflaskene borte i hylla sto og rista. Jeg holder meg hjemme i solidaritet med mine medmennesker, Sporet. Så nå skal jeg bestille varer levert på døra. Det er bare det at Polet krever at du handler for minst fem hundre kroner ved hjemlevering, og kontotelefonen i banken sier: «Disponibelt beløp er hundre kroner». Skjønner du?
– Det er det beste for alle at du holder deg hjemme, Søpla, uansett grunn. Jeg sender over fem hundre, men da blir du hjemme til over påske. Og telefonoppringinger til meg er karantert fra nå av.