– Jeg har parkert, Dekar. Det blei drøye 20 mil i fjor høst og i vinter.
– Hva er det du mekrer om, Geita?
– Sykkern min. Du veit den jeg kjøpte etter Touren i fjor sommer. Det skulle holde.
– Holde, hva da?
– Med 20 harde mil i beina, før deltakelsen i le Tour 2020.
– Du er full, Geita. Ring igjen når du blir edru.
– Nei, men slapp av litt da. Jeg er verken full eller edru. Muligens litt blodfortynnende rødvin, men jeg er ikke i nærheten av det nivået de proffe syklistene ligger på.
– Altså. Vi kaller deg Geita, fordi du er født i Svolvær. Men nå er du dum som en sau. Du trur vel ikke for alvor, at du kan stille i verdens hardeste sykkelløp etter 20 skarve mil. Det er riktig det du sier; du ekke i nærheten av nivået til de proffe. Smør rompa di du – og ligg unna den andre flaska. At du kjøpte deg sykkel, var i seg sjøl en stor vits. Du som bruker bilen til og fra postkassa.
– Ro deg ned nå. Når jeg snakker om nivå, så snakker jeg om dopingnivå, min kjære agronom. Du har vel registrert at mange av disse syklistene er mer enn overlasta med prestasjonsfremmende midler. Jeg har hørt at franske narkomane sniker seg rundt når det er dopingkontroll, og snuser inn urinlukta. De kan visst gå steine i ukevis. Dette dreier seg i all hovedsak om dyktige apotekere, og naboen min driver tilfeldigvis et apotek.
– Så du skal altså dope deg til start i Tour de France, skjønner jeg. Du tror ikke at litt mer trening hadde vært en ide?
– Jo, jo, absolutt. Det gjelder bare å unngå leversvikt. Holde blodet i vater, for å si det sånn. Nå ligger jeg på ca tre kartonger rødvin i uka. Og på lørdag kommer Moffe.
– Moffe?
– Ja, naboen, apotekern. Da har jeg planlagt en gradvis overgang til mer sofistikerte treningsmetoder. Du aner ikke hvor mange ulike piller som finnes, Dekar.
–Jeg aner at du har fått i deg for mange allerede, Geita. Og fargen på de pillene, tør jeg ikke tenke på engang.
–Neivel, men følg med på tv, da. Målgang er søndag 19. juli.
(litt omarbeidet versjon av tidligere publisert sak i Klassekampen)