Nylig intervjuet Dagbladet (4.1.20) noen av landets høyest lønte ledere. To av dem i selskaper som staten eier, Telenors Sigve Brekke og Eldar Sætre i Equinor. Den tredje heter Kjerstin Braaten og er ny administrerende direktør i DNB, hvor staten har en betydelig eierandel. Brekke og Sætre har inntekter på mer enn 15 millioner kroner, mens DNB-direktørens lønn ennå ikke er kjent. Hennes forgjenger Rune Bjerke tjente om lag 9 millioner kroner i 2018.
Helt ufattelig høye lønninger og uoppnåelig for de aller fleste av oss. Likevel virker det som om disse folka synes det er greit, og stort sett svarer svada når de blir spurt om hva de mener om egen inntekt. Det vanligste er å vise til at det er styret som fastsetter lønna. Når både Brekke og Sætre sier at de ikke klager på lønna, så blir det for dumt. Det er overfladisk og arrogant svart.
Jeg lurer på hvorfor de tenker at de er verdt disse pengene. Det er noe med selvbildet jeg ikke klarer å forstå. Må de virkelig ha så mye penger for å klare å motivere seg til å gjøre en god, eller særdeles god jobb for arbeidsgiveren sin? Jeg trengte ikke det for å jobbe, la meg si ti timer om dagen, da jeg var informasjonssjef for Fagforbundet. Jeg bare elska jobben min, og visste at jo bedre jobb jeg gjorde, jo bedre resultater bidro jeg til at vi oppnådde for medlemmene.
Til sammenlikning kan vi se på lønna til en helsefagarbeider med ti års ansiennitet. Den ligger på om lag 420 000 kroner. Bussjåfører kan regne med å tjene fra ca 400 000 og oppover, inkludert overtid og eventuelle tillegg. Sykepleiere med ti års ansiennitet har en grunnlønn på 460 000 kroner, men kan komme opp i rundt 530 000 kroner inkludert ulike tillegg, og avhengig av hvor de jobber. Jeg lurer på om Sætre, Brekke og Braaten noen gang tenker over at de lever i et samfunn hvor helsefagarbeidere, bussjåfører, lærere, renholdere, kontor- og butikkansatte, kun tjener smuler av det de sjøl gjør. Jeg tror ikke det. Jeg tror de lever i sin egen boble sammen med likesinnede.
Det er ofte styreledere i de ulike selskapene som blir satt til å forklare, og forsvare, lønna til selskapets toppledere. I fjor ba representanter for de største selskapene Torbjørn Røe Isaksen om å øke styrehonorarene. Næringsministeren lovte å lytte til forslaget. Begrunnelsen fra selskapene er den samme, gamle: For å få de beste hodene, må vi betale mer. Dessuten sier de at Norge betaler mye lavere enn de gjør i andre land.
Tror vi fortsatt på dette? At de klokeste, «de beste hodene» bare lar seg motivere av penger? Nei, vi tror ikke på det. Har aldri gjort det. Grådighet kaller vi det. Likevel, jeg tror såpass godt om Eldar Sætre at han hadde gjort en minst like god jobb for halvparten av lønna. Jeg tror sosialdemokraten Rune Bjerke, som sikkert er en ivrig forsvarer av velferdsstaten og et rettferdig skattesystem, hadde stått på like mye for arbeidsgiver DNB, selv om lønna «bare» hadde vært på halvparten av det han hadde i 2018, dvs om lag 4.5 millioner kroner.
Norges rikeste blir stadig rikere. Høyre og FrP, Venstre og KrF-regjeringen fortsetter å gi skattekutt til de rikeste. Siden Erna og Siv overtok i 2013, er det gitt over 25 milliarder kroner i skattelette. Samtidig er det kutta i støtte til kronisk syke, i arbeidsavklaringspenger, feriepenger til arbeidsledige er fjernet, dagpengesatsene er redusert, innstramminger i uførepensjonen, og gjentatte realkutt i folketrygden.
Synes dere lista er lang? Den kan bli mye lengre.
Verdens 26 rikeste eier mer enn 3.8 milliarder fattige. De tre rikeste forretningsfolka i Afrika, eier mer enn 650 millioner afrikanere til sammen. Hver av de 400 rikeste i USA, er like rike som det 1.3 millioner gjennomsnittlige amerikanere er til sammen. Den rikeste tidelen i Norge eier mer enn 2.5 millioner nordmenn til sammen, skrev Dagbladet i desember 2018. Ifølge Agenda-notatet, Ulikhet, utvikling, drivere og konsekvenser fra oktober 2019, øker ulikheten i Norden. Hvis den fortsetter å utvikle seg slik den har gjort siden 1990, vil Norden i 2030 ha en ulikhet som dagens Frankrike. Der står de ti prosent rikeste for en tredjedel av inntektene.
Denne ulikheten kan ikke menneskeheten fortsette å leve med. Vi ser stor, sosial uro i mange land og at mennesker står opp for sin rett til et anstendig liv, med en jobb og trygg inntekt som sine viktigste ønsker. Klima og ulikhet er verdens største trusler.