Norske forskere la nylig fram en studie som viser at det ikke er uvanlig med overgrep og uønskede hendelser på norske sykehjem. Undersøkelsen viser at hele 8 av 10 ansatte hadde observert et eller flere tilfeller av psykisk vold, overgrep eller forsømmelser overfor beboerne i løpet av det siste året.
I undersøkelsen ble 3700 pleieansatte ved 100 norske sykehjem intervjuet. Forskerne oppsummerer at de mest vanlige overgrepene fra personalets side var smelling med dører, høylytt kjefting, unnlate å pusse tenner, hardhendt behandling, la beboerne vente unødvendig lenge på hjelp og forhindre bruk av alarm.
Minnene blir sterke
Mediene har skrevet om rapporten, og da jeg leste artiklene og en kortversjon av selve undersøkelsen, strømmet minnene på fra tida mi på sykehjem sammen med egne foreldre. Pappa bodde på sykehjem i omtrent fire år. Han hadde diagnosen ALS, noe som betyr at han var sterkt fysisk svekket og hjelpetrengende, men klar i hodet. Han kunne ikke snakke, men hadde en «talemaskin» som han kunne skrive inn setninger på og sette på lyd for å få dem lest opp. Slik kommuniserte han til oss hvordan livet på sykehjemmet artet seg da vi ikke var tilstede. Jeg kjenner igjen flere av beskrivelsene fra undersøkelsen og pappas historier, særlig dette med neglisjering, lang ventetid, kjefting og noen ganger hardhendt behandling.
Kjefting og lang responstid
Jeg skal gjenta noen av hendelsene. Pappa trengte hjelp om natta og ringte i alarmen. Ingen kom og pappa klarte å komme seg ut av senga og slepte seg bortover gangen. Han fant nattevakta sovende på stua. Hun kjeftet på han og ba han gå og legge seg igjen. Det var lenge til frokost som hun sa. Han klarte verken å gå tilbake eller å komme seg opp i senga uten hjelp. Han måtte ofte vente lenge for å få hjelp til å gå på do. Da forsøkte han å klare det på egen hånd. Det førte til at han falt og ble liggende hjelpeløs på gulvet. Ofte måtte han vente lenge, og ofte glemte de pleierne som så han først å legge en pute under hodet hans mens de gikk for å hente hjelp til å få han opp i rullestolen eller senga igjen. Det finnes flere, og også verre episoder, men lar disse ligge i denne omgangen.
Hvorfor blir ikke det ikke bedre
En av de første kommentarene mine om dårlig behandling av pleietrengende eldre, var i Dagsavisen i 2001 og handlet om mora mi. Jeg kalte den Annenrangs mennesker. Pappa døde i 2015, og også i løpet av hans tid på sykehjem ble jeg intervjuet og skrev kommentarer om det vi opplevde på et par, tre av Oslos sykehjem. Mange andre pårørende har varslet om uholdbare episoder og sterkt kritikkverdig behandling av deres eldre. Hvorfor klarer ikke vi som samfunn å ta tak i dette? Hvorfor tolererer vi år etter år å høre de opprørende historiene om pleietrengende som ikke har det godt?
Politikere sitter med ansvaret
I innlegget mitt fra 2001 påsto jeg at vi ikke bryr oss nok, verken ansatte, politikere eller pårørende. Nå, nesten tjue år seinere, mener jeg at det er politikerne som må ta det største ansvaret. Det er de som må sørge for at det bevilges nok penger til en verdig eldreomsorg. De vet hva som trengs for å skape god kvalitet, trygghet og glede på sykehjemmet, for det har fagfolk fortalt dem i mange år. Det handler om nok kompetente folk på jobb. Ansatte som verdsettes og har en hverdag som legger tilrette for at de skal få bruke utdanninga si og ha tid nok til å gi omsorg og pleie. Sykehjemmet må ha god nok økonomi til å skape glede og trivsel, for eksempel til underholdning, utflukter, aktiviteter, til hjernetrim og fysisk trening. Er det nok helsepersonell på jobb, er det veldig få som vil ty til forsømmelser og kjefting.
Hva med framtida?
I rapporten skriver forskerne at vold mot eldre er ventet å øke i takt med økningen av antall eldre. Myndighetene har i ulike sammenhenger vektlagt at vold mot eldre er et samfunnsproblem. Politikere, det er ingen grunn til å vente. Det er dere som har makt til å sikre god livskvalitet og tryggheten til pleietrengende eldre.
Tekst: Tone Zander