Ja, jeg har fått med meg oppfordringa fra myndighetene. Vi tenker på dette, kona og jeg. Kikker på lista over hva vi må ha i beredskapslageret for å klare oss i tre døgn. Sist diskuterte vi dette da vi besøkte proletariatets svar på den franske riviera, altså et sted på vestkysten i Sverige.
Vann, ja. Det står på lista. Vi kjøpte inn seks en- og- en halv- litere. Jeg var innom systemet og spedde på med fire tre-litere vin. Sånn for sikkerhets skyld. Så var det middagshermetikk. Jeg har en forkjærlighet for Soldatens ertsoppa. Veldig god, sjøl om jeg vet at den er produsert i Russland. Den er ment å virke slik at svenske soldater kommer til å bli tatt med buksa nede i tilfelle bakkekrig. Kjøpte inn seks hele bokser. Ved har vi nok av i kjellern hjemme. Det får holde for denne gang, tenkte vi, og satte kursen hjemover. Uten matpakke.
Etter diverse omkjøringer på grunn av vegarbeid, nærmet vi oss heimen, skrubbsultne. Søndag, men noen butikker er jo alltid åpne. Kona var fortsatt litt i beredskapsmodus og bestemte at Fjordland må være et godt norsk alternativ. «Vi tester ut kjøttkaker i brun saus», forkynte hun entusiastisk.
Jeg fikk oppgaven med å gjøre klar maten, og etter en liten kamp med den fine Fjordlandinnpakninga, lå resultatet på kjøkkenbenken. «Dette er bare nok til en person», ropte jeg til kona som hadde slengt seg på soffaen. Jeg fant samtidig fram en boks ertsoppa til meg sjøl. Kona kom for å sjekke, og kikket forfjamset ned på benken. «Det skal varmes opp i plastposene», forklarte jeg. «Det står på pakka. Jeg tror jeg tar ertsoppa». Det var tre poser. En magesyregrønn med erterstuing, en med fire små gustenbleike poteter og en gjennomsiktig hundepose med kjøttkaker og saus. «Nei, jeg har ikke vært ute i grøfta og henta det der», forsvarte jeg meg.
Sulten gnaget og posene blei varma opp. Soldatens ertsoppa sto samtidig og putret lystig, og jeg syntes jeg hørte et russisk kor som sang Kalinka, Kallinka. «Du må smake», forlangte kona, så jeg tok til meg en halv potet og en bit av ei kjøttkake og tvang det i meg. «Dette smaker jo absolutt ingen verdens ting», konkluderte kona med et misfornøyd sukk.
«Vi får ta det som en forberedelse til oppholdet på sjukeheimen», sa jeg mens jeg slurpet i meg ertsoppan.
Nei, Fjordland blir nok ikke vårt førstevalg som beredskapsmat. Og ertsoppan? Neste morgen satte kona vinduet på vidt gap, og krysset av på lista over hva vi må ha i beredskap. «Ertsoppan kommer inn under punktet «Ekstra drivstoff og gass», så da er det dekket», stønnet hun.
(tidligere stått på trykk i Klassekampen)